Citatepedia^®.com

Taki Tha

E phirphirimane kentausat heikari
kindruchan dekha ta
Dekha ta bhursakirah mane pasikari Gharbhitarke
guda karmu balichan.
han bala jenta jenta kahi kahi
galabelkae mun ni kaheba kua ke kichu
Aaru kahela baele barluti baggudanu bagchuamane
betinela bagir betinele ni kaheba mte kichu.
asur heu ki parur am kasi gute bi ni aasi
e amar gachhe aaru ladi heiche khali patar.
Tumar balatta bada sutar hele paske gale marsi lath
Han balata khucha kahuche sonurian mita.
Aaru jen mankara katha ni kahela ken hemane
kahuchan taki mtha
Takitha mahanadi khaend aaelatak.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Taki tha (Kosli poem)

e phirphirimane kenta usad hei kari kindruchan dekha ta
Dekha ta e bhursakirahmane paso aasi kari gharbhitarke
Guda karmu baluchan.

Han bala jentajenta kahi kahi galabelke muin
No kaheba kenaade kichhu aaru kahela baele
Barluti bag gudanu bag chua ke betinelabagir
Betinele ni kaheba mte kichhu.

asur heu ki parur amkasi gute bi ni aasi
e am gachhe aaru ladi heiche khali patar.
Tumar balad ta bada sutar hele paske gale
Marsi lad han balata kahuchen sonpurian mita.

Aaru ken ken katha ni kahela ken aaru hemane
kahuchhan taki tha
Taki tha taki tha Mahanadi khaend dhaskilajae.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Juleaftenen (Christmas Eve )

Hvo minnes ikke
et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke?
et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte,
den jord forbannet, fra helvete rømte,
som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt
for min skyld ene;
orkanens tordner meg kun meg de mene;
min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke
kan lære prest og troende å dyrke
demoner i det element, hvis brak
den gamle høre
fra barnsben kan i sitt bemoste øre
et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet
den sterkes hjerte i dets skjul i brystet,
et himmelvær, hvori sitt eget navn
han påropt hørte
av ånder, stormene forbi ham førte,
mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!

I slikt vær - det var en juleaften -
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel, thi i skreppen
lå spenner, bånd og alt hva de behøvde
for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange;
thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri
dem sviktet noen jul: Han kom så visst
som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen,
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob
fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på,
som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"

[...] Read more

poem by Henrik Wergeland
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Manden fra Paradiis

Der var engang en Enke -
Dog nei! jeg maa mig først betænke;
Hun havde været det, men var nu gift paany,
Med Een fra Thy;
(Det maae vi ikke glemme).

— En Aftenstund, da Manden ei var hjemme,
Sad hun med Haanden under Kind,
Selv Theemaskinen var en Smule sovet ind,
(Den ellers sang en Tone, reen og klar,
Og førte tidt ved Bordet den bedste Passiar).
Fra Jordens Taageland,
Fløi Tankerne til hendes første Mand;
Hun kunde ei den søde Sjæl forglemme,
Og ak! den anden var jo ikke hjemme,
— „Du har det godt!" udbrød hun, „fri for Nød
Du sidder i det abrahamske Skjød,
Og seer til os, der i den snevre Stue
Maa plages slemt af Hoste og af Snue!"

Hun taug og faldt igjen i Tanker,
Da hører hun, hvor det paa Døren banker;
Hun skotter hen til Krogen;
„Uh! er der Nogen?"
(Thi hun var bange for — ja det var hele Tingen -
At see en Aand i den, der havde før slet ingen).
Nu banker det igjen, og saa gaaer Døren op — -
Men det er ingen Aand, nei Een med Kjød og Krop!
Det er en Haandværkssvend, der nu har sprængt sit Buur,
Og gaaer fra By til By og seer paa Guds Natur;
Han gjør Visitter kun, for ei at smægte,
Sligt kalder man: at fægte.

Han var, det saae hun nok, en sælle Een,
Der gik i dette Liv paa sine egne Been;
Og som han sagde det, der noget laae i Tonen,
Der rørte Konen.
Hun spurgte ham, hvorfra han kom, hvorhen han gik;
Og Svaret, som hun fik,
Det var: han drog paa Bursche-Viis,
Nu gjennem Tydskland til Paris. -
Da blev hun i sit Hjerte glad,
Hun dækked' op med Øl og Mad,
Og sagde: „Sæt sig dog, og spiis!
Hvad, reiser han til Paradiis?
O, Herre Gud! i dette Land
Der har jeg jo min første Mand;
Hils ham fra mig og fra vor Datter,
Og hils ham ogsaa lidt fra Fatter!"

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Regiment of Princes

Musynge upon the restlees bysynesse
Which that this troubly world hath ay on honde,
That othir thyng than fruyt of bittirnesse
Ne yildith naght, as I can undirstonde,
At Chestres In, right faste by the Stronde,
As I lay in my bed upon a nyght,
Thoght me byrefte of sleep the force and might. 1

And many a day and nyght that wikkid hyne
Hadde beforn vexed my poore goost
So grevously that of angwissh and pyne
No rycher man was nowhere in no coost.
This dar I seyn, may no wight make his boost
That he with thoght was bet than I aqweynted,
For to the deeth he wel ny hath me feynted.

Bysyly in my mynde I gan revolve
The welthe unseur of every creature,
How lightly that Fortune it can dissolve
Whan that hir list that it no lenger dure;
And of the brotilnesse of hir nature
My tremblynge herte so greet gastnesse hadde
That my spirites were of my lyf sadde.

Me fil to mynde how that nat longe agoo
Fortunes strook doun thraste estat rial
Into mescheef, and I took heede also
Of many anothir lord that hadde a fal.
In mene estat eek sikirnesse at al
Ne saw I noon, but I sy atte laste
Wher seuretee for to abyde hir caste.

In poore estat shee pighte hir pavyloun
To kevere hir fro the storm of descendynge 2
For shee kneew no lower descencion
Sauf oonly deeth, fro which no wight lyvynge
Deffende him may; and thus in my musynge
I destitut was of joie and good hope,
And to myn ese nothyng cowde I grope.

For right as blyve ran it in my thoght,
Thogh poore I be, yit sumwhat leese I may.
Than deemed I that seurtee wolde noght
With me abyde; it is nat to hir pay
Ther to sojourne as shee descende may.
And thus unsikir of my smal lyflode,
Thoght leide on me ful many an hevy lode.

I thoghte eek, if I into povert creepe,
Than am I entred into sikirnesse;

[...] Read more

poem by Thomas Hoccleve
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Canterbury Tales; the Wyves tale of Bathe

The Prologe of the Wyves tale of Bathe.

Experience, though noon auctoritee
Were in this world, were right ynogh to me
To speke of wo that is in mariage;
For, lordynges, sith I twelf yeer was of age,
Thonked be God, that is eterne on lyve,

Housbondes at chirche-dore I have had fyve-
For I so ofte have ywedded bee-
And alle were worthy men in hir degree.
But me was toold, certeyn, nat longe agoon is,
That sith that Crist ne wente nevere but onis

To weddyng in the Cane of Galilee,
That by the same ensample, taughte he me,
That I ne sholde wedded be but ones.
Herkne eek, lo, which a sharpe word for the nones,
Biside a welle Jesus, God and Man,

Spak in repreeve of the Samaritan.
'Thou hast yhad fyve housbondes,' quod he,
'And thilke man the which that hath now thee
Is noght thyn housbonde;' thus seyde he, certeyn.
What that he mente ther by, I kan nat seyn;

But that I axe, why that the fifthe man
Was noon housbonde to the Samaritan?
How manye myghte she have in mariage?
Yet herde I nevere tellen in myn age
Upon this nombre diffinicioun.

Men may devyne, and glosen up and doun,
But wel I woot expres withoute lye,
God bad us for to wexe and multiplye;
That gentil text kan I wel understonde.
Eek wel I woot, he seyde, myn housbonde

Sholde lete fader and mooder, and take me;
But of no nombre mencioun made he,
Of bigamye, or of octogamye;
Why sholde men speke of it vileynye?
Lo, heere the wise kyng, daun Salomon;

I trowe he hadde wyves mo than oon-
As, wolde God, it leveful were to me
To be refresshed half so ofte as he-
Which yifte of God hadde he, for alle hise wyvys?
No man hath swich that in this world alyve is.

[...] Read more

poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Battle Of Hastings - I

O CHRYSTE, it is a grief for me to tell;
HOW manie a nobil erle and valrous knyghte
In fyghtynge for Kynge Harrold noblie fell,
Al sleyne in Hastyngs feeld in bloudie fyghte.
O sea! our teeming donore han thy floude,
Han anie fructuous entendement,
Thou wouldst have rose and sank wyth tydes of bloude,
Before Duke Wyllyam's knyghts han hither went;
Whose cowart arrows manie erles sleyne,
And brued the feeld wyth bloude as season rayne.

And of his knyghtes did eke full manie die,
All passyng hie, of mickle myghte echone,
Whose poygnant arrowes, typp'd with destynie,
Caus'd manie wydowes to make myckle mone.
Lordynges, avaunt, that chycken-harted are,
From out of hearynge quicklie now deparle;
Full well I wote, to synge of bloudie warre
Will greeve your tenderlie and mayden harte.
Go, do the weaklie womman inn mann's geare,
And scond your mansion if grymm war come there.

Soone as the erlie maten belle was tolde,
And sonne was come to byd us all good daie,
Bothe armies on the feeld, both brave and bolde,
Prepar'd for fyghte in champyon arraie.
As when two bulles, destynde for Hocktide fyghte,
Are yoked bie the necke within a sparre,
Theie rend the erthe, and travellyrs affryghte,
Lackynge to gage the sportive bloudie warre;
Soe lacked Harroldes menne to come to blowes,
The Normans lacked for to wielde their bowes.

Kynge Harrolde turnynge to hys leegemen spake;
My merrie men, be not caste downe in mynde;
Your onlie lode for aye to mar or make,
Before yon sunne has donde his welke, you'll fynde.
Your lovyng wife, who erst dyd rid the londe
Of Lurdanes, and the treasure that you han,
Wyll falle into the Normanne robber's honde,
Unlesse with honde and harte you plaie the manne.
Cheer up youre hartes, chase sorrowe farre awaie,
Godde and Seyncte Cuthbert be the worde to daie.

And thenne Duke Wyllyam to his knyghtes did saie;
My merrie menne, be bravelie everiche;
Gif I do gayn the honore of the daie,
Ech one of you I will make myckle riche.
Beer you in mynde, we for a kyngdomm fyghte;
Lordshippes and honores echone shall possesse;

[...] Read more

poem by Thomas Chatterton
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Aambure (Kosli Poem)

E naed kana kaheba
Kaheba baele kaheba
Naed khandir aambure.

Baraph kenta kari pighilsi
Aaru hesi baed aame ni janbar.
Ni janbar jue kentakari jalsi dan dan
Aaru kakar padsi kenta adhratia.

Gurdu gurdu kana kana
Kahebarkaje dhaundhisi naed
Aaru ni kahe kichhu
Rahijaesi kenthane ni pade jana.

Muin ken jainsi haji
Kahake kenta kari kahemi
Mor itihas bhugol
Kiw kaheba mate paenli
Sabkar samne.
Heta henta hesi
Ni jani kihe ni kahipara.

Suna suna Raghaba
Kan karba sunikari ni pachhara
Tautar dalal budhijibimanku
kahebarta kenta kada
Sunikari jirabarta bhi henta.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Canterbury Tales; the Seconde Nonnes Tale

The Prologe of the Seconde Nonnes Tale.

The ministre and the norice unto vices,
Which that men clepe in Englissh ydelnesse,
That porter of the gate is of delices,
To eschue, and by hir contrarie hir oppresse,
(That is to seyn by leveful bisynesse),
Wel oghten we to doon al oure entente,
Lest that the feend thurgh ydelnesse us shente.

For he, that with hise thousand cordes slye
Continuelly us waiteth to biclappe,
Whan he may man in ydelnesse espye,
He kan so lightly cacche hym in his trappe,
Til that a man be hent right by the lappe,
He nys nat war the feend hath hym in honde.
Wel oghte us werche, and ydelnesse withstonde.

And though men dradden nevere for to dye,
Yet seen men wel by resoun, doutelees,
That ydelnesse is roten slogardye,
Of which ther nevere comth no good encrees;
And seen that slouthe hir holdeth in a lees,
Oonly to slepe, and for to ete and drynke,
And to devouren al that othere swynke.

And for to putte us fro swich ydelnesse,
That cause is of so greet confusioun,
I have heer doon my feithful bisynesse,
After the legende, in translacioun
Right of thy glorious lyf and passioun,
Thou with thy gerland wroght with rose and lilie,
Thee meene I, mayde and martir, seint Cecilie.

Invocacio ad Mariam.

And thow that flour of virgines art alle,
Of whom that Bernard list so wel to write,
To thee at my bigynnyng first I calle,
Thou confort of us wrecches, do me endite
Thy maydens deeth, that wan thurgh hir merite

The eterneel lyf, and of the feend victorie,
As man may after reden in hir storie.

Thow mayde and mooder, doghter of thy sone,
Thow welle of mercy, synful soules cure,
In whom that God for bountee chees to wone,
Thow humble and heigh, over every creature
Thow nobledest so ferforth oure nature,

[...] Read more

poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Canterbury Tales; The Clerkes Tale (a)

THE CLERKES TALE - PROLOGUE

Heere folweth the Prologe of the clerkes tale of Oxenford.

'Sire clerk of Oxenford,' oure Hooste sayde,
'Ye ryde as coy and stille as dooth a mayde,
Were newe spoused, sittynge at the bord.
This day ne herde I of youre tonge a word.
I trowe ye studie about som sophyme;

But Salomon seith, `every thyng hath tyme.'
For Goddes sake, as beth of bettre cheere;
It is no tyme for to studien heere,
Telle us som myrie tale, by youre fey.
For what man that is entred in a pley,

He nedes moot unto the pley assente;
But precheth nat as freres doon in Lente,
To make us for oure olde synnes wepe,
Ne that thy tale make us nat to slepe.
Telle us som murie thyng of aventures;

Youre termes, youre colours, and youre figures,
Keep hem in stoor, til so be that ye endite
Heigh style, as whan that men to kynges write.
Speketh so pleyn at this tyme, we yow preye,
That we may understonde what ye seye.'

This worthy clerk benignely answerde,
'Hooste,' quod he, 'I am under youre yerde.
Ye han of us as now the governance;
And therfore wol I do yow obeisance
As fer as resoun axeth, hardily.

I wol yow telle a tale, which that I
Lerned at Padwe of a worthy clerk,
As preved by his wordes and his werk.
He is now deed, and nayled in his cheste;
I prey to God so yeve his soule reste.

Fraunceys Petrark, the lauriat poete,
Highte this clerk, whos rethorike sweete
Enlumyned al Ytaille of poetrie,
As Lynyan dide of philosophie,
Or lawe, or oother art particuler.

But deeth, that wol nat suffre us dwellen heer
But as it were a twynklyng of an eye,
Hem bothe hath slayn, and alle shul we dye.
But forth to tellen of this worthy man,

[...] Read more

poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Bruden i Rørvig Kirke

Klart skinner Maanen paa den nøgne Kyst.
I Præstegaarden er nu Alt saa tyst;
Dog, tyst og stille er det stedse der,
Thi i den øde Egn den ligger her
Paa Tangen, som gaaer langt hist ud i Havet,
Hvor Kirken staaer i Sandflugt halv begravet.
Hvem nærmer sig? — Med stærke Skridt de gaae.
Det er en Skare Mænd med Kapper paa!
Men under Kappen blinker Staalet frem;
Den gamle Præst de gjæste i hans Hjem. -
Alt ryster Porten ved de stærke Slag;
Selv Spurven vækkes under Husets Tag
Og flagrer, bange, fra sin lille Rede,
Til Lyngen paa den sorte Hede.

II
Med Fader-Blik og sølvgraat Haar,
Den gamle Præst nu hos dem staaer;
Men taus som Aander er hver Mand;
De pege mod den nøgne Strand,
Hvor Kirken hæver sin røde Muur,
I den døde Natur.
Han kjender i dem et fremmed Folk;
De vise ham Guld og den skarpe Dolk,
De bede og true — nu drage de bort,
Og Præsten følger i Kjortel sort.
Fast holder han Bibelen under sin Arm,
Men Hjertet banker i Oldingens Barm;
De bane sig Vei gjennem Sandet,
Til Kirken ved Vandet.

III
Rundtom er alt saa øde, man seer kun den nøgne Strand,
Hvor Tangen flagrer i Vinden, henad det hvide Sand.
Saa underligt Bølgerne synge og over Dybet gaae,
De svulme, som Hjertet der længes, derfor de briste maae.
I Maanskinnet stiger Skummet, det hvide Bølge-Liig;
Den hvidgraa Maage flygter med bange, hæse Skrig,
Og slaaer mod Kirke-Ruden sit stærke Vinge-Par.
See Kirken den er oplyst, som aldrig før den var,
Og huult og dæmpet stiger derinde Sangen frem,
Det er, som Tone-Bølgen kom fra de Dødes Hjem.

IV
Af fremmede Mænd er hele Kirken fuld,
De straale sært i Vaaben og i Guld;
Kun tyndt er Skjægget om den brune Kind,
De hylle sig i deres Kapper ind;
Med Raslen Sværdene mod Gulvet slaae;
Man seer en Qvinde ene blandt dem staae,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Ken Kathake Helua (Kosli Poem)

Ken kathake helua
Kanje dharala bhalu
Pitel peila inar andhar.
Ketnikete saja delana
E nar e andhar aaru muin
Bhabuchen eta mor tihar.

Puspunir mada itha khauchhu ta kha
Ni kaha na gurdu katha jamana badal gaya.
A pila tui nangala ni hela tak
Kari parbu kana mate ni lagbar.

Nakhartake lagauchhu kudher
Ujala take kahuchhu kala andhar.

Gulmal sabu ena arru ja ja daki aan
Pilamanke ghar bhitru.
Gulmal lagbarta ni se
Tumar kabar ni se jibarta kahar paske
Barluti jabardasti
Jena jenta achhe jenta
Badlu balu kenta baluchha kejane
Janhele badlisi ken kenta?

Gulmal ni lag ni lag baele bhi
Kie manba ni lagbar mate.
Thik ta ke thik kahebarkaje
Ketejan ina achan
Janbarke padbar tumke.

Muin achhe aaru morne achhe samia
Pher bhi helua helake sabu jauchhe
Chuilmudke aaru heta henu
Ni kahiparbar kahake.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Aagla din

Rahemi kenta chhadikari tamke
Bisita laguche samiya
Ni thilabele tame ine.
Mor aink ni parbar dekhi
Aaru kichhu ketebele.
Raet ni sarbar ni sarbar din
Aaru muin hauchhen hapsi kechdei.
Morthanu kenke paleichha bhail tame
Mor e chhuri hebarta sat aai kain.
Kaan thirar lagi muin ni parbar rahi
morta kenta heba tamar
kede kede bepari helena phel ena
Aaru chhadikari palale na surat.
Aaru ken kaje mate deba kie kana
Phulmala aaru muin kahemi hela hela
Thik bujhagala.
Aagla din takichhe mate aaru
Tumke dekhabarkaje aaru ken kenta.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Kentaje kejane (Kosli kabita)

Marbarta khali achhe agake
Kenta bala?
Bala ta jive had achhe baele.
Nipara ithirlagi tamebhi smilhei
Hemanakarsange.

Rakata susuchhan hemane
Kaelja khujuchhan hemane
Kahuchhan angurthanu aaru kenta
Mithalagta bo.

Ketnikete gadh
Maet paen sabuke misei
Karuchhan putla aaru hetake
Dekhauchhan sapan aaru
Kahuchhan sapan aamar
Itarupre ni kahipara kichhukihe.

Kentaje kejane marbarke aaichhan
Jenmane ni parbar mari
Aaru jenmane ni maru baluchhan
Ni parbar banchhi.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Hjertetyven

Bekjendt er Amor jo; det slemme Skarn!
Man ham afmaler som et deiligt Barn
Med Piil og Bue, samt med store Vinger;
Men det jo næsten som en Fabel klinger,
Hvor kan man tro han saadan vilde gaae,
Nei, Gud bevares! han har Klæder paa;
Og for hver Gang han et Partie vil stifte,
Saa veed han snildt sin hele Dragt at skifte.
Den unge Pige allerhelst ham seer
Klædt, som Student, hvad eller Officeer;
Og disse, ja, det falder nu saa lige!
De see ham atter allerhelst som Pige.
I Grunden er han, ja, fra Taa til Top,
En Tyveknægt, der burde klynges op.
— Den første Gang jeg saae ham for mit Øie,
Var jeg endnu en Dreng og gik i Trøie;
Jeg leged' Skjul med nogle andre Børn,
Ved Plankeværket stod en Rosentjørn,
Der krøb jeg ind, man kunde mig ei finde,
Thi ganske stille sad jeg jo derinde;
Da kom vor Naboes Lise — og hvad meer?
Vor Indqvartering — han, den smukke Officeer!
Men hvad de talte om, det veed jeg ikke,
Kun saae jeg alle Roserne at nikke,
Og midt i een af dem, som hang
Ud over Plankeværket — tænk en Gang!
Der sad — ja ganske underligt det klinger!
Der sad en Officeer, knap som en Finger,
Med Knebelsbarter, Sabel og Kasket,
Der ligned' Officeren paa en Plet!
Jeg saae, hvor Rosen gyngede i Vinden,
Saa at den Lise slog paa Næsen og paa Kinden,
Derfor den store Officeer den brød,
Og Lise tog den, men var ganske rød.
Vips, fløi en Sommerfugl paa smukke Vinger,
Det Amor var — og med sin lille Finger
Han bød mig være taus med hvad jeg saae;
Thi der blev kysset, og jeg saae derpaa!
Jeg siden traf den lille Amor ofte,
Snart var han silkeklædt, snart i en Vadmels Kofte;
Men jeg, som ældre, mærkede nu snart,
At, hvad han gjorde, var just ei saa rart,
Thi lovede jeg høit, i hvor det vilde gaae,
Paa mig han skulde aldrig Fingre faae.
Det svoer jeg høit, den Tid jeg gik til Præsten,
Og nu — ja, vil I bare høre Resten! -
— Ved Bondebyen, hist hvor Præsten boer,
Er der en Hasselskov, den er ei stor,
Men Øiet taber sig i Jordbær-Vrimlen,
Der kom jeg just i Dag, — høit Solen stod paa Himlen,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Den fremmede Fugl

Seer Du Huset med de røde Bjelker i den hvide Muur?
Rundt om kneise stolte Bøge i den store frie Natur.
Seer Du hist, bag Brombærhækken, Drengen med det aabne Blik?
Ene tumler han sig, lystig efter muntre Drenge-Skik;
Men nu standser han og lytter, thi høit oppe paa en Green,
Sidder der en Fugl og synger, o en lille, deilig een!
Ret som Guld og skjønne Perler skinner Hoved jo og Krop,
Og den selv er ikke større end en fyldig Rosenknop.
Drengen og den lille Sanger blive snart fortrolig her,
Og de skiftes til at synge i det røde Aftenskjær.
Men i Drengens Hoved spøger mange rare Eventyr,
Dem han alle vil fortælle for det lille smukke Dyr;
Men see, Fuglen kan dem alle, selv han saae det paa sin Flugt,
Ingen kan som han fortælle, nei, det er dog alt for smukt!
Men det er ei nok med dette, den kan ogsaa hexe lidt;
Tusind Mile kan den flyve, mens den siger „qvirrevit!"
See den flyver, og den kommer, Drengen er saa sjæleglad,
Sjældne Frøkorn bringer Fuglen, indsvøbt i et Rosenblad.
I hvert Frø er skjulte Kræfter, knap er et i Jorden lagt,
Før et Trylleslot der voxer i sin hele, stolte Pragt.
Taget er af Morgenrøde, Søilerne er Bjergets Snee,
Og igjennem Slots-Portalet kan man ind i Himlen see!
Men et andet Frøkorn svulmer til en deilig Sommersky,
Og med Dreng og Fugl den svæver over Skov og Mark og By,
Seiler ind i Aftensolen, o den er saa rød og stor!
Stiger derpaa ind i Himlen, hvor den gode Gud jo boer;
Seer de mange, mange Stjerner, der som hvide Blomster staae,
Jesubarnet og Guds Engle med de store Vinger paa.
Skyen daler atter med dem, bringer dem til Skovens Krat,
Hvor de smukke Alfer lege i den lyse Sommer-Nat,
Og hvor Aanden af hvert Blomster, der henvisner Aar for Aar,
Atter nu i Midnats-Timen duftende for Øiet staaer.
Fra et Frøkorn stiger hurtigt frem en Palme, høi og stor,
Drengen der med Fuglen sidder, Træet meer og mere groer;
Høit det voxer over Skoven, over Skyen mod sin Gud,
Breder stolt sin grønne Krone over hele Jorden ud.
Fjerne Lande, fjerne Have, seer han dybt dernede staae,
Dog imellem Jord og Himmel underlig han længes maae.
Over Skyen, høit deroppe, Hjertet vil mod Jorden ned,
Og fra Jorden vil det atter søge hist — hvad det ei veed.
Saadan svinder Aar og Dage, Barnets søde Sorg og Lyst,
Øiet bliver da til Flamme, thi det brænder i hans Bryst.
Fuglen flyver, Fuglen kommer, og den flyver bort igjen;
See, da sidder han ved Stranden, stirrer over Fladen hen;
Øiet seer kun Hav og Himmel; Alt er det umaalte Blaae;
Ingen Ø og ingen Skyer, for det trætte Øie staae.
Men see hist, en sneehvid Svane nærmer sig mod Kysten her,
Og sin kjære Fugl han kjender i den stolte Svane der.
See, en Blomsterbaad den trækker, bunden ved sit Vinge-Par!
Og en underdeilig Pige den jo med i Baaden har.

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Skildvagten

Aft'nen er taaget — døsigt Lygterne brænde;
Kun paa sin Støi og sin Larm kan man kjende
Det store Paris.
Den brogede, larmende Vrimmel, paa Bølgernes Viis,
Fremtrænger sig vildt gjennem Stræde og Gade.
Hist staaer et Palads med pragtfuld Façade,
Men kun svagt, gjennem Taagen, dæmrer den straalende Krands
Af Lampernes flammende Glands.
Hvem er vel Eier af hiin Pragt, man seer?
„Un cavalier," man veed ei meer.
Ved Porten staaer en Graaskjæg i Gevær,
Han tjente engang i den store Keisers Hær, -
Forresten man om ham veed meget mindre;
Men saae man i den gamle Krigers Indre,
Da for vort Blik,
En svunden Verden, stor og klar opgik.
„Hvor underligt forandres Alt med Tiden!"
— Saa drømmer han. — „Her stod jeg just! dog, det er længe siden.
Mit Bryst var fuldt af store Ungdoms Drømme;
Da bruste Blodet — ja, i vilde Strømme
Flød Frankrigs Blod,
Men Friheds-Træet grønt og herligt stod,
Og jeg var hærdet; nu jeg gammel er og blød.

Toulon var Fjendens. Seier eller Død
Vi med vor yngste Officeer da svore,
Thi han — han var Napoleon den Store.
— Med ham gik Frankrigs yngste Helte-Flokke
Hen over Alpelandets Kjæmpeblokke,
Bestandigt opad, opad i den skarpe Vind,
Som vilde vi i Himlen ind!
Han gik foran, vi fulgte Mand for Mand,
Hvor før kun Mulen steeg paa Fjeldets Rand,
Og gjennem Iis og Snee og skarpe Vinde,
Vi vidste Fjenden, og vor Seir at finde;
Der midt imellem Kamp og Dødens Flamme,
Han stod den Samme,
Skjøndt Kugler fløi om ham i Dagens Dyst.
„Om han blev dræbt!" — det gjøs i hvert et Bryst,
Thi Gud og han vor Tanke var i Leiren,
Og begge gav os Seiren.
Hvor jublede jeg høit med Folke-Vrimlen,
Da Keiser-Navnet tonede mod Himlen;
— Smaae-Fuglene paa Fjeldets Tind,
Saae stolt til Konge-Ørnen ind;
Da stormede vi gjennem Busk og Hække,
Og Konger kaared' han, hvis Kraft de vilde knække.
Selv Havets Slange, skjøndt den bister lo,
Dog frygtet Konge-Ørnens stærke Klo;
En evig Troskab, Venskab høit de svore,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Mother's Lesson

Come hither an' sit on my knee, Willie,
Come hither an' sit on my knee,
An' list while I tell how your brave brither fell,
Fechtin' for you an' for me:
Fechtin' for you an' for me, Willie,
Wi' his guid sword in his han'.
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man!

Ye min' o' your ain brither dear, Willie,
Ye min' o' your ain brither dear,
How he pettled ye aye wi' his pliskies an' play,
An' was aye sae cantie o' cheer:
Aye sae cantie o' cheer, Willie,
As he steppit sae tall an' sae gran',
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man.

D'ye min' when the bull had ye doun, Willie,
D'ye min' when the bull had ye doun?
D'ye min' wha grippit ye fra the big bull,
D'ye min' o' his muckle red woun'?
D'ye min' o' his muckle red woun', Willie,
D'ye min' how the bluid doun ran?
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man.

D'ye min' when we a' wanted bread, Willie,
the year when we a' wanted bread?
How he smiled when he saw the het parritch an' a',
An' gaed cauld an' toom to his bed:
Gaed awa' toom to his bed, Willie,
For the love o' wee Willie an' Nan?
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man!

Next simmer was bright but an' ben, Willie,
Next simmer was bright but an' ben,
When there cam a gran' cry like a win' strang an' high
By loch, an' mountain, an' glen:
By loch, an' mountain, an' glen, Willie,
The cry o' a far forrin lan',
An' up loupit ilka brave man, Willie,
Up loupit ilka brave man.

[...] Read more

poem by Sydney Thompson Dobell
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Chal Chale Kahi Door

chal chale kahi door, tu ho paas jahaa ho dooor..
chal chale kahi door.......

samne koi ho muskil, ho ya koi dushman.
chal chale kahi door.......

aaj koi aye toofan, ya koi moAut..
chal chale kahi door.......

tu jo hey saath balama mere, to dhaye koi lakho sitam...
bus tu mere jindgi ka bus tu hi sahil hey...
tere kadam chum luoo....tere daman odha looooo...
chal chale kahi door.......

mera mandir bhi tu mere majjid bhi tu...
mera sahil bhi tu mera kinara bhi tu,..
chal chale kahi door.......

chal chale kahi door, tu ho paas jahaa ho dooor..
chal chale kahi door.....

poem by Sandeep Jahaal
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Tha e ne (Kosli kabita)

Khet mor ta kudmi muin bunmi muin bija
Sabu karmi muin lata bachha palha rua
Daebar madabar gharke buhibar kam bhi mor.
Mate chhadidele aaru ni na kihe kehensithane
Kenta karmi karmi jenta jena chhadmi heta henu
Aaru ni jaen kahin.
Muin achhen e na aaru e na thibartak heba
Jenta karuthimi heta
Ni kalata heba heta kahebarta kenta alajuk aae.
Achhen muin morthane basuchhen uthuchhen gadhuchhen
Dekhuchhen karuchhen mor kam mor khete
Mor kala kam thanu kenta sikhla tume sikhi ja
Aaru tha e na.

poem by Gajanan Mishra
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Northern Farmer: Old Style

Wheer 'asta beän saw long and meä liggin' 'ere aloän?
Noorse? thoort nowt o' a noorse: whoy, Doctor's abeän an' agoän;
Says that I moänt 'a naw moor aäle; but I beänt a fool;
Git ma my aäle, fur I beänt a-gawin' to breäk my rule.
Doctors, they knaws nowt, fur a says what 's nawways true;
Naw soort o' koind o' use to saäy the things that a do.
I 've 'ed my point o' aäle ivry noight sin' I beän 'ere.
An' I 've 'ed my quart ivry market-noight for foorty year.
Parson 's a beän loikewoise, an' a sittin' ere o' my bed.
"The amoighty 's a taäkin o' you to 'isén, my friend," a said,
An' a towd ma my sins, an' s toithe were due, an' I gied it in hond;
I done moy duty boy 'um, as I 'a done boy the lond.

Larn'd a ma' beä. I reckons I 'annot sa mooch to larn.
But a cast oop, thot a did, 'bout Bessy Marris's barne.
Thaw a knaws I hallus voäted wi' Squoire an' choorch an' staäte,
An' i' the woost o' toimes I wur niver agin the raäte.

An' I hallus coom'd to 's choorch afoor moy Sally wur deäd,
An' 'eard 'um a bummin' awaäy loike a buzzard-clock ower me 'eäd,
An' I niver knaw'd whot a meän'd but a thowt ä 'ad summut to saäy.
An' I thowt a said what a owt to 'a said, an' I coom'd awaäy.

Bessy Marris's barne! tha knaws she laäid it to meä.
Mowt a beän, mayhap, for she wur a bad un, sheä.
'Siver, I kep 'um, I kep 'um, my lass, tha mun understond;
I done moy duty boy 'um, as I 'a done boy the lond.

But Parson a cooms an' a goäs, an' a says it easy an' freeä:
"The amoighty 's taäkin o' you to 'issén, my friend," says 'eä.
I weänt saäy men be loiars, thaw summun said it in 'aäste;
But 'e reäds wonn sarmin a weeäk, an' I 'a stubb'd Thurnaby waäste.

D' ya moind the waäste, my lass? naw, naw, tha was not born then;
Theer wur a boggle in it, I often 'eärd 'um mysén;
Moäst loike a butter-bump, fur I 'eärd 'um about an' about,
But I stubb'd 'um oop wi' the lot, an' raäved an' rembled 'um out.

Keäper's it wur; fo' they fun 'um theer a-laäid of is' faäce
Down i' the woild 'enemies afoor I coom'd to the plaäce.
Noäks or Thimbleby--toäner 'ed shot 'um as dead as a naäil.
Noäks wur 'ang'd for it opp at 'soize--but git ma my aäle.

Dubbut looök at the waäaste; theer warn't not feeäd for a cow;
Nowt at all but bracken an' fuzz, an' looök at it now--
Warn't worth nowt a haäcre, an' now theer 's lots o' feeäd,
Fourscoor yows upon it, an' some on it down i' seeäd.

Nobbut a bit on it 's left, an' I meän'd to 'a stubb'd it at fall,
Done it ta-year I meän'd, an' runn'd plow thruff it an' all,

[...] Read more

poem by Alfred Lord Tennyson
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!